KIK ble opprinnelig startet av to gamle venner, Alis og Dr. S, en gang i løpet av november 1994. Gutta holdt da til i et kunstnerkollektiv på Tåsen i Oslo, området der de vokste opp. Kort tid etter bandets oppstart fikk de selskap av nok en Tåsengutt, Dane, gjennom deres felles interesse for graffiti og tekstskriving. Dane tvang seg umiddelbart til en fast plass i bandet, først som materialforvalter og senere som fullverdig dåsemikkel på livstid. Etter noen sporadiske opptredener på diverse obskure hip hop-jams og ungdomsklubber gikk gutta for egne surt oppsparte penger i studio for å spillle inn en demo. Dette viste seg å være en overraskende dyr affære for tre arbeidsløse gutter med slanke lommebøker så de inngikk en pakt om aldri å bruke spenn på noe man kan gjøre minst like bra selv. På bakgrunn av dette så hjemmestudioet Bjølsen Lyd dagens lys.

En legendarisk låt fra denne tiden er ”Andeby City”. Denne ble, i følge med et knippe andre låter, spredt via det undervurderte formatet MC (music cassette) over det ganske land, og det bygget seg opp en skare av ihuga fans. På denne tida var morsmålsrapperne i all hovedsak representert av Ellers Det, Gatas Parlament, Uro og Pen Jakke.


Gutta bestemte seg tidlig for at de skulle spytte ut mange plater (minst 10), så en runde hos de etablerte plateselskapene var et naturlig sted å begynne i jakten på platekontrakt. Litt overraskende var holdningene fra platepampene noe lunkne; ”Hip hop?...ikke sjans!! På NORSK?….aldri i livet! Det går ikke an å rappe på norsk. Norskspråklig musikk er passé, dere må synge på verdensspråket engelsk…” osv, osv. Det hele endte selvfølgelig med at gutta nok en gang bestemte seg for å ta skjeen i egen hånd.  

Sammen med Oslo Fluid, et band Alis spilte bass i, bestemte de seg for å starte en egen label. Ideen var å skape en mulighet for å få gitt ut egne og andre hip hopartisters skiver i en tid der få andre enn utøverne selv hadde troen på kulturen. Gjennom en fetter av Griffen, en gammel venn fra Tåsen, fikk de kontakt med en ringrev i gamet som kicka på musikken og støttet ideen om å starte en label. Så i samarbeid med denne kjernekaren, Larry Bringsjord, og Jakob Kielland (en tusenkunstner de hadde møtt på en luguber havnekneipe) startet KIK og Fluid labelen City Connections høsten 1999.


Innspillingen av Klovnenes første album startet kort tid etter grunnleggelsen av CC og skulle bli den første av flere suksesser fra labelen. Under innspillingen dukket det i midlertid opp en utfordring av de sjeldne. Dr. S hadde fått et kall om å helbrede mennesker med lepra og sto ved et veiskille der han måte velge enten å redde verden eller leve som fattig musiker resten av livet. Enden på visa ble et æresmedlemskap med flexitid i bandet før han forsvant inn i en sekt bestående av forvirrede vitenskapsmenn.
Alis og Dane sto nå uten både Doktor og DJ. Ingen ville noensinde kunne erstatte Legen men gutta innså at det uansett var behov for en DJ i bandet.  
Dansken fikk tak i nummeret til en talentfull DJ-spire, noe det ikke akkurat krydde av på den tiden og de avtalte et møte. Hva som egentlig skjedde under dette første møtet vil gutta ikke ut med men resultatet ble i hvertfall at Goldfinger, som han kalte seg, cutta opp hele skiva som ble fikk navnet Schwin. Den ble sluppet 12 feb 2000.
Plata er et kapittel for seg da den ikke inneholder, i følge gutta selv; ”…ikke en eneste hitlåt……kun klassikere!”.    

Turneen ble til alles overraskelse sparket igang med et utsolgt John Dee (400 slapp ikke inn) og enorm etterspørsel fra hele landet. Gutta reiste landet rundt, spilte for sultne publikummere og ble raskt et av landets mest spillende band. Den skitne andungen var i ferd med å bli en potent hingst av en fyllesjuk svane.

Sommeren 2000 bestemte Dansken seg for at han ville flytte hjem til moderlandet og bosatte seg i Danmark. Dette kunne vært kroken på døra for KIK, men etter mye om og men ble det vedtatt at Dansken måtte innfinne seg i Norge minst en gang i uka. Dette for å kunne fortsette turneen og starte produksjonen av en ny plate


Hvis du passerte den røde murblokka ”Bjølsen Hospital” på Bjølsen en kald lørdagskveld i oktober 2000, ville du kanskje få øye på de to dansende og heutende guttene gjennom vinduet i leilighet 229. En ny plate var i ferd med å bli skapt. Låtene ble hovedsakelig til ved at en gammel spåkone ga dem låttitler som hun ”så” i krystallkula si, hvorpå gutta skrev tekster som passa sånn noenlunde til titlene. Doktorn bidro med tips og vink via teleks fra skuta si, og den eneste dagen han var på land det året, valgte han å spille inn
Dr. S-låta fremfor å besøke kone og barn. Fingern fikk operert på stylter på de korte dvergebena sine, og cutta derfor enda bedre enn før siden han nå rakk opp til platespillerne sine.

John Dee ble for lite til releasen denne gang. Gutta fylte i stedet Rockefeller til randen og vel så det. Geir Børresen, Knut Th. Gleditsch og Pål Bang-Hansen var blant de hundrevis av uheldige fans som ikke slapp inn. ”Dette showet overgikk alt jeg tidligere har opplevd, inkludert da tyskerne måtte kapitulere i ’45,” uttalte pensjonert obertløytnant Sir Henrik Thommesen etter konserten.

Turneen gikk som smurt i tørt gress, og plata solgte godt over 30 000 og ble belønnet med bl.a Spellemannspris og den prestisjetunge Edvard-prisen.

Etter to og et halvt år med konserter og lepra-kollokvier over hele landet skjønte gutta endelig at det var på tide å komme med noe nytt. Som en forsmak på den nye plata slapp gutta EP-en Fritt Vilt den 2. juni 2003. Den består av tre nye klassikere, og musikk- og kulturinteresserte over det ganske land har allerede trykket EP-en til sine bryster og ikke sluppet taket. ”Dette lover faen meg godt!” utbrøt Valgerd Svarstad Haugland spontant, hvorpå hun gikk og vasket munnen sin med lut og grønnsåpe og skammet seg i et gammelt støvete skap.


Savnet etter Doktorn ble etterhvert for stort. Man ordnet med søknad om permisjon fra legevirket via kontakter i myndighetene. Med Dr. S tilbake for fullt kunne arbeidet med enda en plate begynne. Denne gang valgte gutta å lage abstrakte keramikkskulpturer og skrive tekster utfra dette. Dansken foreslo også at gutta skulle massere hverandre ”for å bli inspirert”, men da satte de andre foten ned; ”Vi er da fremdeles heterofile, om enn bare såvidt.” Nytt av året er at Fingern har kommet på banen som produsent i tillegg til å cutte knivskarpt som vanlig.

Han står bak musikken på nesten halvparten av låtene på skiva. Resultatet av det hele, Kunsten å Fortelle, ble i følge gutta ”så sykt bra at den neste plata nesten må bli dårligere”. Plata er i salg fra 20. oktober. Den er allerede en klassiker, i hvert fall i følge lista ”Classic Albums of the 21st Century” som sto i siste nr. av Rolling Stone Magazine. Løp og kjøp!